Da Hanne flyttet kameraet tretti centimeter og samtalen ble rolig

Hanne og det trange stuerommet

Hanne kom til oss tidlig i høstkursene. Hun lager en videopodkast fra en stue på knappe tolv kvadratmeter, med to stoler, en reol bak seg og ett kamera på stativ. Problemet hun beskrev var enkelt å si og vanskelig å løse: på opptakene så det ut som hun og gjesten snakket forbi hverandre, selv om samtalen hadde vært god mens den pågikk.

Jeg ba henne sende et oppmålt skisseark og to stillbilder fra et vanlig opptak. Allerede på bildene så jeg hva som skjedde. Kameraet sto rett foran de to, omtrent i øyehøyde, og begge to så derfor litt ned mot en skjerm ved siden av objektivet. Hun trodde hun så på gjesten, men blikket landet et sted midt imellom.

Dette er en vanlig situasjon blant deltakerne våre. Rommet er ikke feil, utstyret er ikke feil, men linjene mellom stoler og kamera er aldri tegnet ned. Da blir plasseringen et resultat av hva som var lettest å få plass til den første dagen.

Å tegne linjene før man flytter noe

Første oppgave var å tegne planen i målestokk på ruta-ark. Hanne målte veggene, markerte døren og reolen og la stolene inn som to små sirkler. Deretter trakk hun en strek fra hver stol til kameraet og en strek mellom stolene. Slik ser man med én gang hvor stor vinkelen mellom samtalelinjen og kameralinjen blir.

Hun oppdaget at vinkelen var nesten null. Begge stolene pekte rett mot kameraet, så den som snakket måtte velge mellom å se på motparten og å se mot linsen. Når man tegner det, blir det plutselig åpenbart, og det er nettopp derfor vi lar deltakerne tegne før de rører møblene.

Vi snakket også om avstand. I et lite rom fristes man til å skyve stolene tett sammen, men for tett gir en påtrengende stemning på skjermen. Hanne endte med omtrent halvannen meter mellom stolene, målt i planen først og i rommet etterpå.

• Mål rommet og tegn det i målestokk
• Trekk blikklinjer mellom stolene
• Trekk kameralinjen fra stolene til linsen
• Les av vinkelen før du flytter noe

Tretti centimeter i riktig retning

Løsningen ble liten. Hanne flyttet kameraet omtrent tretti centimeter til siden og snudde stolene en smule inn mot hverandre, slik at kameraet så samtalen litt på skrå i stedet for rett forfra. Gjesten fikk blikket sitt rettet mot Hanne, og Hanne mot gjesten, og kameraet fanget begge i profil på skrå.

Hun testet først med en venn som satte seg i gjestestolen. Vi ba henne ikke vurdere bildet som helhet, bare se etter ett: ser de to på hverandre, eller ser de ut i rommet? Etter justeringen var svaret tydelig. Hun sa selv at samtalen så ut som den hørtes ut.

Det som overrasket henne mest, var at lyden ble roligere også. Når man slipper å korrigere blikket underveis, slutter man å tenke på kameraet. Det er ikke noe vi lover som resultat, men vi ser det ofte når linjene først er på plass.

Blikk mot kamera eller mot gjesten

Et spørsmål som kom opp underveis, var når verten faktisk skal se i linsen. Vår anbefaling er enkel: i selve samtalen ser man på gjesten, og linsen er forbeholdt åpning, avslutning og eventuelle direkte henvendelser til seerne. Da må kameraet stå slik at begge deler fungerer uten at man må vri hele kroppen.

Hanne laget en liten markering på gulvet med teip, der stolen skulle stå, og en annen markering for stativets fot. Det høres banalt ut, men uten markering glir oppsettet litt for hver opptaksdag, og etter en måned står alt et annet sted enn det som ble testet.

Vi snakket også om øyehøyde. Kameraet bør sitte omtrent i høyde med øynene til den som sitter, ikke høyere, ellers ser alle ned på seerne, og ikke lavere, ellers får man en vinkel inn under haken som få liker.

• Se på gjesten i samtalen
• Se i linsen ved åpning og avslutning
• Marker stol og stativ med teip
• Hold kameraet i øyehøyde

Det Hanne tok med seg inn i sjekklisten

Mot slutten av kurset la Hanne tre nye punkter inn i sin egen sjekkliste: mål stolavstand, sjekk blikklinje med en testperson, og kontroller at teipmarkeringene fortsatt stemmer. Hun la dem øverst, før lys og lyd, fordi alt annet avhenger av hvor folk sitter.

Vi har ikke gjort rommet hennes om til noe det ikke er. Det er fortsatt en stue med en reol, og reolen er fortsatt synlig bak henne. Men posisjonene er bevisste nå, og det er det hun trengte. Vi brukte hennes eget rom og hennes eget utstyr hele veien.

Jeg nevner dette fordi mange tror kameralinjer krever mer plass eller bedre kamera. Som regel krever de bare en tegning, et målebånd og litt tålmodighet med en testperson.

Hva du kan prøve i ditt eget rom

Hvis du vil teste dette selv, start på papir. Tegn rommet, sett inn stolene og trekk de tre linjene: mellom stolene, fra hver stol til kameraet, og fra kameraet til bakgrunnen. Se på vinklene. Er de nesten like, er sjansen stor for at blikkene ender midt imellom.

Flytt deretter én ting av gangen. Kameraet først, så stolene, og gjør et kort testopptak mellom hver endring. Det gir deg et sammenligningsgrunnlag og hindrer at du justerer fem ting og ikke vet hva som hjalp.

Les testopptaket uten lyd første gang. Uten stemmen ser du bare blikk og holdning, og det er akkurat det kameralinjene skal ordne.

• Tegn de tre linjene på planen
• Flytt én ting om gangen
• Gjør korte testopptak
• Se opptaket uten lyd