Slik bygger vi presenterlyset trinn for trinn i et vanlig rom

Vi starter med rommet, ikke med lampene

Når jeg underviser i presenterlys, begynner jeg aldri med utstyrslisten. Jeg ber deltakeren gå gjennom rommet sitt og fortelle hva de ser: hvor vinduene står, hvor høyt det er under taket, hvilken farge veggene har og hvor stolen kommer til å stå. Mye av lyssettingen avgjøres allerede der. Et rom med store vinduer mot sør gir helt andre vilkår enn en kjeller uten dagslys.

Deretter tegner vi en enkel skisse sammen. Stolen merkes av, kameraet får sin plass, og vi markerer hvor dagslyset kommer fra på ulike tider av døgnet. Skissen tar ti minutter, men den sparer ofte timer med prøving og feiling senere. Mange deltakere oppdager at det de trodde var et lysproblem egentlig er et spørsmål om hvor stolen står.

Dette er også tidspunktet for å være ærlig om begrensningene. Et lavt tak, en hvit vegg rett bak gjesten eller et vindu som skifter styrke gjennom dagen er ikke noe man må skjemmes over. Det er bare fakta vi planlegger rundt.

• Merk vinduer og dørers plassering på skissen
• Noter takhøyde og veggfarger
• Tegn inn stol og kamera før du tenker lamper

Nøkkellyset: ett valg som bestemmer resten

Nøkkellyset er hovedlyskilden, og jeg setter det alltid først. Vi plasserer det litt til siden for kameraet, i vinkel mellom femten og førti grader, og litt over øyehøyde. Så ser vi på ansiktet. Faller det en myk skygge under nesen? Får begge øynene et lite gnistpunkt? Er det en hard kant langs kinnet?

Jeg ber deltakeren flytte lyset noen få centimeter om gangen og se på skjermen mellom hver justering. Det høres kjedelig ut, men det er slik man lærer å se. Etter en stund begynner de å forutse effekten før de flytter lampen, og da har kurset gjort sin jobb.

Ofte bruker vi en enkel softbox eller til og med en lampe bak et lakenpanel av tynt stoff. Utstyret trenger ikke være dyrt. Det som teller er at lyset er stort nok i forhold til ansiktet til å bli mykt, og at det står stabilt, slik at oppsettet kan gjentas fra opptak til opptak.

• Start omtrent 30 grader fra kameraaksen
• Hev lyset litt over øyehøyde
• Flytt kun noen få centimeter om gangen

Fyll og kantlys: å gi ansiktet form uten å overdrive

Når nøkkellyset sitter, ser vi gjerne at skyggesiden blir for mørk. Da kommer fyllet inn. Det kan være en andre, svakere lampe, men oftere er det en hvit plate eller et stykke skumplast på motsatt side. Poenget er å løfte skyggene, ikke å fjerne dem. Et ansikt uten skygger ser flatt ut, og seeren mister følelsen av dybde.

Kantlyset er det som skiller programlederen fra bakgrunnen. Det er en liten lyskilde bak og til siden som tegner en tynn linje langs skulder og hår. Mange deltakere vil ha for mye av det første gang. Jeg ber dem skru det ned til det nesten ikke synes, og så løfte det litt til. Det skal merkes først når det mangler.

I små rom er plassen ofte det største hinderet. Da må kantlyset gjerne stå tett på veggen, og vi prøver oss fram med vinkler som ikke blender kameraet. Her hjelper det å ha en kollega eller en venn som sitter i stolen, slik at programlederen selv slipper å stå stille i en halvtime.

• Fyll med hvit plate når lampen tar for mye plass
• Kantlys skal knapt synes, bare merkes
• Bruk en stand-in i stolen mens du justerer

Hudtone og rom: justeringene som tar mest tid

To personer kan sitte i samme stol under samme lys og likevel trenge helt ulik innstilling. Mørk hud tåler og trenger ofte mer lys, men blir fort speilblank om lyset er for hardt. Lys hud kan vaske ut om nøkkellyset står for nær. Jeg ber derfor alltid deltakeren teste med den personen som faktisk skal sitte der, ikke bare seg selv.

Veggfargen påvirker også mer enn man tror. En sterk grønn eller rød vegg kaster farge tilbake på ansiktet, særlig nær kanten. Vi løser det ved å flytte stolen fra veggen, skjerme med et nøytralt stoff eller endre vinkelen på lyset. Små grep, men effekten på kameraet er tydelig.

Fargetemperaturen må være lik på alle lamper, og vinduslys må enten dempes med gardin eller tas med i regnestykket. Blander man varmt og kaldt lys uten å merke det, ser huden grumsete ut. Jeg viser hvordan man sjekker dette med en enkel testopptak og et hvitt ark.

• Test alltid med den som skal sitte i stolen
• Flytt stolen vekk fra sterkt fargede vegger
• Hold fargetemperaturen lik på alle kilder

Slik øver deltakerne mellom kursdagene

Mellom øktene får deltakerne en liten oppgave: sett opp lyset i eget rom, ta tre korte testopptak til ulike tider av dagen, og send dem til oss. Silje og jeg ser på bildene og skriver tilbake med konkrete forslag. Ofte er det bare snakk om å flytte en lampe tretti centimeter eller trekke for en gardin.

Det jeg liker best med dette arbeidet, er å se hvordan blikket til deltakerne endrer seg. De begynner å se lys overalt, i kjøkkenet, på bussen, i gater om kvelden. Da vet jeg at de har tatt med seg noe som varer lenger enn kurset.

Vi ber dem også skrive ned innstillingene de lander på: avstand, høyde, vinkel og effekt. Notatene blir en del av sjekklisten de bruker før hver opptaksdag, slik at oppsettet kan gjenskapes uten å starte på nytt hver gang.

• Tre testopptak til ulike tider av dagen
• Skriv ned avstand, høyde og vinkel
• Send bildene til oss for tilbakemelding

Hva jeg ber deg ta med deg først

Hvis du skal begynne selv, anbefaler jeg tre ting. For det første: ta et bilde av rommet fra kameraets plass, uten noen lamper tent. Det viser deg hva du har å jobbe med. For det andre: sett deg selv eller en venn i stolen og sjekk hvordan dagslyset faller. For det tredje: gjør én endring om gangen og se på resultatet.

Det er fristende å kjøpe mer utstyr når noe ikke fungerer. Som regel er det riktigere å flytte det du allerede har. Lyssetting er mer øvelse enn innkjøp, og den som øver jevnlig ser forskjellen etter få uker.

Når du er klar for å teste planen din mot et ekte rom, kan du ta kontakt via skjemaet på kontaktsiden, så ser vi på hva som passer deg.